Rygene medlem Arne Schau har fått oppleve det:
- Et dykk inn i Oseberghaugen og Gokstadhaugen -på èn og samme uke!
|
Jeg har fått gleden av i løpet av ei uke å være med på å få være inne i haugene etter både Osebergskipet (Tønsberg) og Gokstadskipet (Sandefjord) og de er blant vårt lands største kulturminner. Funnene i Oseberghaugen regnes som verdens rikeste vikingefunn. Osebergskipet ble bygd rundt år 820 og var 22 m langt og fem meter bredt. Gokstadskipet ble bygd i år 890 og ble hauglagt 10 år seinere. Det var 24 m langt og også fem meter bredt.
Tekst : Arne Schau
|
|
Bakgrunnen var at det etter utgravingene i Oseberghaugen 1904 og Gokstadhaugen rundt 1880, ble levningene lagt tilbake i gravene igjen. I Gokstadhaugen ble levningene (les skjelettrester) lagt inn i ei blykiste. Denne ble igjen lagt inn i en steinsarkofag. Året var 1928.
I Oseberghaugen ble levningene lagt tilbake i 1948: Men det var ikke så lett å skaffe nok bly i etterkrigstida (og dyrt var det også). Derfor ble det i Oseberghaugen brukt ei aluminiumskiste og denne ble også lagt inn i en steinsarkofag. Den gangen var det å sveise aluminium virkelig high-tech.
Vitenskapen har utviklet seg en del på disse årene og særlig spennende er oppdagelsen av DNA. Det ordet hadde ingen hørt på 1930 tallet. Hvordan var det med restene i gravene på Oseberg og Gokstad? Var kistene tette? Hva med kondens? Kunne levningene ha blitt ødelagt av fuktighet så undersøkelsene av arvestoffet ikke kunne gjøres?
Leder for arkeologisk seksjon ved Kulturhistorisk museum, Frode Iversen, var i bresjen for planene om å åpne gravene. Han knyttet flere arkeologer til seg og ballen begynte å rulle. |
Åpningen av kistene ble et samarbeidsprosjekt mellom Kulturhistorisk Museum og Vestfold Fylkeskommune.
Alle var enige om viktigheten av å redde eventuelt DNA. En visste jo fra de tidligere utgravingene at det i Oseberghaugen lå to kvinner begravd og i Gokstadhaugen lå det en mannMen hvor i haugene lå disse kistene?
Fra nedleggingen eksisterte det bilder. Men haugene var restaurert etter det og bildene var dessverre til lite hjelp. Det virket som georadar var løsningen. Da skulle en skanne seg inn i haugen og finne stedene. Men georadar er dyrt å leie inn.
Jeg har et veldig hyggelig og nært samarbeid med arkeologene i Vestfold Fylkeskommune og fikk tips om planene. Beskjeden som en er – hvorfor ikke prøve en metallsøker?
Alle tente på ideen og vi avtalte dato.Min kjære Whites DFX var selvskreven. Men en vanlig metallsøker har sine begrensninger når det gjelder dybde. Derfor tok jeg også med den spesielt dyptgående Whites TM 808, en to-boks søker som jeg har god erfaring med.
|
|
Vi startet på Oseberghaugen. På toppen og litt mot vest kom det fram et klart signal. Det lå dypt, men var ikke til å ta feil av. Stedet ble målt inn med GPS og merket med pinner.
Etter en hyggelig arkeologimiddag, reiste vi de to mila over til Gokstadhaugen. Her var forhåndsopplysningene enda mer sparsomme og enda mer usikre, tross flere bilder. Den dypgående søkeren ble startet opp og jeg gikk over denne haugen også. Litt svett ble jeg – det kom nemlig ikke fram noen entydige signaler. Etter en halvtimes arbeid måtte jeg konkludere med at jeg ikke hadde noe konkret å vise til. Greit nok.
|
Georadaren ble kontaktet. Noen dager seinere ble den brukt på Gokstadhaugen. Selve plottinga tok et par dager og så var det noen dager med tolking.
Men resultatet var heller ikke her så oppløftende. Muligens grunnet en del leire i haugen, var det ikke mulig å gi noen sikre ledetråder. Riktignok var det en struktur som passet med mine signaler, men det var ikke spesielt lovende.
|
|
Så var det tid for å åpne haugene. Mandag 10. september -07 kom og vi startet opp på Oseberghaugen- med vårt relativt sikre signal. Litt nervøs var jeg nok. Gravemaskinen startet kl 0900 og klokka 1200 skulle ”de høye herrer” og alt publikum komme og åpne sarkofagen. Ville vi rekke å finne den?
Gravemaskinen startet der vi hadde signal, og det gikk ikke mer enn 20 minutter før den skrapet i noe. Sarkofagen!! Vi var klare i god tid.
Steinsarkofagen med aluminiumskista inni, lå på drøyt en meters dyp. Sarkofagen var halv av vann. Dette så ikke bra ut. Den ble etter hvert åpnet. Kista hadde en skade!! Var den ikke lenger tett og DNA `et ødelagt? Det virket som aluminiumskista ikke hadde passet helt i sarkofagen og så hadde de rappet til kista med en hammer for å få den til å passe. Men heldigvis – kista var tett og innholdet ( skjelettrestene ) var intakte antok man.
Dagen etter ble kista åpnet inne på Vikingeskipsmuseet i Oslo. Dette så ut til å gå bra. Det endelige resultatet vil en få vite etter hvert. Var det mor og datter, eller dronning og tjenestejente? Hvor kom de fra?
|
|
To døgn etter, på onsdagen skulle vi finne blykista i Gokstadhaugen, uten å vite konkret hvor en skulle leite. Litt bedre tid hadde vi på oss siden festelighetene ikke skulle være før dagen etter kl 1200.
Gravemaskinen begynte, men ingenting, absolutt ingenting dukket opp i den første sjakta. Grunnet usikkerheten var vi nede på 3,20 m dyp. Det ble for dypt og riskofylt å gå ned på det dypeste grunnet bratte vegger, så vi heiste DFX`n ned for å finne signaler, men uten hell. |
|
| 
|
Først i den tredje sjakta, og helt nede på 2,5 m dyp dukket sarkofagen opp. En kunne kjenne lettelsens sukk. Vi var i mål.
En av grunnene til at det var vanskelig å finne sarkofagen, var jo at haugen var restaurert med tilkjørte masser. Haugen var blitt større, men faktisk er den vesentlig mindre i dag enn den var opprinnelig.Hva med massene som ble gravd opp i forbindelse med sjaktinga? Her var det potensiale for å finne oldsaker med DFX`n. Saken ble diskutert på forhånd, og det ble bestemt at en ikke skulle søke etter funn. En kunne ikke vite hvor de tilkjørte massene kom fra og eventuelle funn ville ikke ha noen kontekst.
|
|
Torsdagen kom – og alle de selebre gjestene – og flere hundre publikummere, inkludert skolene som hadde fått fri for å overvære dette.
Sarkofagen ble åpnet og der lå blykista tilsynelatende inntakt. Den ble løftet ut under stor festivitas og kjørt til Oslo for å bli åpnet dagen etter.
MEN- signalene som kom utover kvelden var skumle. Kista hadde flere hull og delvis i oppløsning under. Da de stakk inn en sonde, viste det seg at luftfuktigheten var på 95%. Arkeologene var virkelig bekymret for at levningene var ødelagt for videre forskning.
Derfor ble åpninga dagen etter ekstra spennende. Heldigvis viste det seg at skjelettrestene som var festet til ei eikeplata var intakte og vi venter med spenning på hva DNA`et kan fortelle oss om mannen som var hauglagt her. Kanskje skulle det ikke gått så mange år før DNA potensialet var blitt ødelagt. |
Jeg er meget takknemlig for at jeg fikk være med på dette samarbeidsprosjektet mellom Kulturhistorisk Museum og Vestfold Fylkeskommune.Som det ble sagt- opplevelsen av å komme inn i to så kjente gravhauger på ei uke, får en arkeolog ikke oppleve i løpet av et helt liv.
Arne Schau |
<<Mer informasjon om Osebergskipet kan du få her>>
<<Mer informasjon om Gokstadskipet kan du få her>> |
<< Tilbake til "Ut på tur,treff eller oppdrag" siden |
|
