Nå er det jo i arkeologiens regi man ser at samarbeid mellom arkeologer og metallsøkere blir dratt frem.Men hva med den vanlige metallsøker som ikke har denne kontakten med fagmiljøene av ulike årsaker?.Når museene og arkeologene selv ikke har regien:hvilke oppfatninger og holdninger til metallsøkerne har den jevne arkeolog? Det er nok blandet. Jeg velger å tolke det som uvitenhet og at gamle vrangforestillinger og myter henger enda igjen hos enkelte. De aller fleste metallsøker funn gjøres fra 0-20 cm dybde på jordbruksland. Plogen går dypere enn dette. Matjorda blir som oftest skrellet bort av arkeologene før de begynner med undersøkelsene sine.Det er fordi de ikke finner det interessant å undersøke denne jorda.Finner man ting eller spor her,kan det ikke settes i en konteks siden plogen har endevendt alt.
Hvordan har det seg så at noen få av de samme personene mener det blir så fælt at en metallsøker finner et historisk objekt i pløyelaget mens det enda er inntakt, tar gps koordinatene og leverer det inn til nærmeste museumsrepresentant? Det er ikke alltid tingen man finner som av arkeologene er det mest interessante,men hvor man fant det,siden det kan si mye om hva som har rørt seg på plassen i tidligere tider. For alle de timer man benytter på denne hobbyen,for alle de mil man har gått med metallsøkeren sin, så er det uvettig langt mellom funnene som kan ha en virkelig historisk verdi for museene. Derfor bør man være sjeleglad og legge alle forholdene til rette for at man nettopp har ivrige historisk interesserte metallsøkere som tråler åkrer rundt i det ganske land,særlig med tanke på nedbrytningstakten disse objektene i pløyelaget i Norge er underlagt noen steder.
De siste årene har det virkelig blomstret opp en helt annen holdning i de faglige miljøene til den kulturhistoriske verdien metallsøkere står for gjennom hobbyen vår. Dette gjelder spesielt land som Danmark og Storbritannia.De siste årenes holdningsendringer mener jeg personlig skyldes flere ting. En av dem er at metallsøkerne selv har blitt mer profesjonell i måten de både håndtererer funn på og dokumenterer disse.I dag benytter de fleste GPS registerering.Det andre er databaser, metallsøkerforum, metallsøker klubber som har som formål å påvirke alle rundt seg til å drive med formålsvennlig metallsøking etter de retningslinjer og lover som er fastsatt i hvert enkelt land.
Gode holdninger og etikk innad i metallsøkerklubbene er viktig for at både vi skal erfare en etisk og lovmessig forsvarlig metallsøkerpraksis,der resulatet blir flere veldokumenterte funn som blir funnet og levert inn til museene. Åpenhet og ordentlighet mellom metallsøkere og mellom metallsøkerklubbene og fornminnevernet er viktig for at alle skal få en vinn-vinn effekt.
"Det er ingen motsetninger mellom det å oppfordre og legge forholdene til rette for metallsøkerfolket i Norge og det å drive forsvarlig kulturminnevern"
Det er ingen motsetninger mellom det å oppfordre og legge forholdene til rette for metallsøkerfolket i Norge og det å drive forsvarlig kulturminnevern, hvis noen skulle tro noe annet er det nettopp det begge parter gjør. Vernet får jo ikke disse skjulte småobjektene i pløyelaget før de blir påvist og forsvarlig tatt hånd om.
Det er ikke penger og verdier som gjør til at vi metallsøker, det er den geniune interessen vi har for historie og det å bevare de enkeltfunn som ligger i pløyelaget for fremtiden før alt blir knust av steinplukker og plogskjær. Det de aller fleste metallsøkere vil ha dog er respekt, honnør og anerkjennelse for det man holder på med og de funn man leverer inn. Leveres det inn et funn til et museum eller en fylkesarkeolog er det ingen anerkjennelse å spore hvis funnbeviset kommer 2 år etterpå. Og da med en forbeholden takk for innlevert funn med henvisning til kulturminneloven og et forbud mot å søke på den samme marka man fant enkeltobjektet.Slikt forekommer.Ja,dere tror det kanskje ikke men faktisk så skjer det den dag i dag, 20 år etter man tegnet fanden på veggen. Vi erfarer forskjellig praktisering av selve kulturminneloven rundt omkring i det ganske land,alt ettersom hvilken forhåndsoppfatning om metallsøking fagpersonen vi treffer har. Dette er meget beklagelig og ikke heldig mener vi.
Hva kan konsekvensen være med at man har enkelte enkeltindivider i fornminnevernet i Norge som kommer med restriksjoner og hentydninger til strafferamme ift. kulturminneloven for enkeltfunn som metallsøkere helt lovlig finner på ufredet pløyeland?Jo det er ikke med på å gi honnør og anerkjennelse for funnet man har gjort.Neste gang er det ikke sikkert metallsøkeren tør levere inn oldsaksfunn og graver det heller ned igjen.Hvem vinner på slikt? Ingen. Eller i verste fall unnlater å rapportere det. Skrekk og gru- ingen ønsker jo en slik situasjon.
England var i en lignende situasjon for en god del år siden.Man hadde en arkeolog og fornminnevern stand som forbarmet seg over oppblomstringen av metallsøking som hobby,og selvfølgelig møtte metallsøkerne med denne innstillingen at dette var et onde man måtte ha kontroll på. Man brukte metallsøkere i oppdrags ærend,men mot den økende metallsøker mengden der man ikke personlig kjente folket var det usikkerhet. Kontroll klarer man uansett ikke få med tusentalls enkeltindivider som søker rundt i hele Storbritannia.Det er alltid noen få metallsøkere som ødelegger for andre ved å enten søke på ulovlig grunn eller som unnlater å rapporere oldsaker. Dette er noe som metallsøker klubbene tar alvorlig,men som er vanskelig å påvirke til bedre metallsøkerpraksis siden disse personene som oftest ikke er medlem av noen klubber,og er heller lyssky.Slik vil det alltid være.Noen få tjuvradder.Men majoriteten av metallsøkerfolket følger de retningslinjer og lover som gjelder for det landet de søker i.
"The unsung heros of the UK`s heritage"
Idag er lyden i det offentlige rom en helt annen heldigvis,selv om det selvfølgelig er fagpersonell også her som holder seg til den utdøende oppfatningen om at metallsøkeren er et onde som må bekjempes. Slike oppfatninger er blitt gjort til skamme de siste årene.Og så sent som i år gikk kulturministeren i England, David Lammy ut med en hyllest til metallsøker folket i Storbritannia og kalte dem:" The unsung heros of the UK`s heritage" Denne oppmerksomheten og ikke minst anerkjennelsen fra myndighetene kom som et resultat av at Bristisk Museum offentliggjorde antallet historiske funn som hadde blitt innlevert og dokumentert til det offentlig støttede prosjektet PAS- Portable Antiquities Scheme.57.500 gjenstander fra middelalder og eldre hadde blitt registert i databasen siden den ble etablert i England i 2003. Og av disse stod metallsøker funnene for over 70% av gjenstandene.
I England har man altså fått til noe som virkelig har vist seg å være gull verdt for alle. PAS -Portable Antiquities Scheme. En database styrt av Britisk Museum,der metallsøkere og andre kan legge sine funn inn og der egne museumsrepresenanter tar hånd om funnet og registeringen og identifiseringen i samme database. Det er egne kontaktpersoner som med åpent sinn møter metallsøker folket i hver region i Storbritania. Avstanden mellom den jevne metallsøker og fornminvernet/museene er blitt meget kort, behandlingstiden kortere, og alle føler de får sin del av både oppmerksohet,anerkjennelse og ikke minst kunne lære av hverandre. Jeg tror det er dette som må til. Mistenkeliggjørelsen må fjernes.Istedet for å proklamere en for lengst foreldret fornminnelov som var ment til å forhindre personer å fysisk gjøre ødeleggelser på kulturminner,så bør vi se på hvilken nytte andre land rundt oss har fått av metallsøking og funn fra disse med den samme oppfatningen av vi skal bevare fortiden for fremtiden.
Er det bare innføringen av en felles database som gjør dette?.Nei,men det er holdningene,tilretteleggelsen av et tettere samarebeid og anerkjennelsen som vises igjen, samt at man har en felles oppfatning om at metallobjekter av historisk verdi som ligger i pløyelaget har det best ved å bli tatt hånd om idag! Så hvis vi,metallsøker folket som har en forkjærighet for den eldre historien vår, skal komme med et ønske og en appell;så blir det at vi ønsker av en bredere arkeolog stand å bli sett på og behandlet som den nyttige ressursen og bidragsyteren for bevaring av løse kulturminner,som vi oppfatter oss selv til å være.
"Danske museer drukner i detektorfunn" stod det også å lese på en avisnettside for en tid tilbake.Tydelig har danske arkeologer som så mange også her i Norge skjønt at metallsøkerne kan gjøre en jobb som arkeologene hverken både har tid,mulighet eller penger til å gjøre.
"De store museene i Norge har gode relasjoner til metallsøkere i Norge,og benytter mange flittig i ulike prosjekter"
Men vi har allikevel en god del vei å gå sammen før vi får danske og engelske tilstander.Dette grunnet at en organisasjon består av enkeltindivider som har sine egne oppfatninger og meninger som etter vårt syn,kanskje ikke er for det beste for alle parter. For det er uten tvil at det er de usynlige fornminnene som ligger i pløyd jordbruksland som har de verst tenkelige overlevelses kår. Tidligere ble landbruksjorda pløyd med plog bak hest, idag pløyes det dypere med store effektive maskiner. Til nå ukjente graver,boplasser og handelsplasser blir endevendt og harvet gradvis mer og mer istykker sammen med alle de gjenstander som ligger der.Det er sjelden bøndene klarer å se dem høyt der oppe på traktoren, museene og arkeologene ser dem også sjelden når gravemaskinføreren fjerner matjorda.Men er det gjenstander av metall som har kommet seg opp til overflaten på jordene,så er det stor sannsynlighet at metallsøkerene finner dem. Så kjære metallsøkere og historieinteresserte: Kom dere opp av sofaen og ut på markene med eller uten søker og finn en liten bit av historie før den smuldrer hen! For skal fornminnevernet redde de løse objektene som ligger der ute på markene,blir det ikke mye nytt å se på museene i fremtiden;for de er nemlig helt avhengig av at personer som oss for å klare det. Forhistorien ligger rett under føttene dine- Og den tilhører oss alle! Lykke til!
Rygene Detektorklubb vil spesielt takke de fylkeskommuner,museer og ikke minst de arkeologer som vi har hatt gleden av å jobbe sammen med eller har dialog med.Vi vil spesielt takke Rogaland Fylkeskommunes kulturetat,Vest Agder fylkeskommunes kulturetat, Arkeologisk Museum i Stavanger og Kulturhistorisk Museum i Oslo sammen med mange andre, for en fremragende måte å møte oss metallsøkere på! |
