Jeg er heldig å bo 10 minutters gange gjennom skogen fra Norges første by, vikingenes Sciringers Heal. Den lå vest i Larvik, helt nede ved vannet.

Handelsmannen Ottar fra Hålogaland forteller at han på reise rundt år 900 var på vei til kong Alfred av England. Ottar besøkte handelsplassen Sciringers Heal (Skiringssal). Men etter hvert gikk stedet over i glemselen.

Likevel visste en at et sted sør i Viken (området rundt Oslofjorden) hadde denne handelsplassen ligget. På 1800-tallet var arkeologene på jakt etter vikingenes Sciringers Hall Typisk for handelsplasser er svartjorda som kommer av sterk påvirkning av mennesker gjennom mange, mange år. Derfor var det jorder med spesielt svart jord en leitet etter.

I Tjølling, fem kilometer vest for sentrum av Larvik, hadde bøndene dyrket jorda i uminnelige tider. Det var funnet perler og gamle vikingesaker i området. Da antikvar Nicolay Nicolysen i 1867 kom til stedet, reagerte han på den kullsvarte jorda. Undersøkelser ble satt i gang og gjenstander dukket opp av bakken. Han undersøkte 79 graver på kort tid, så her gikk det unna.

Rundt 1956 og framover ble det gjort nye undersøkelser av Charlotte Blindheim I 1998 var nye arkeologiske undersøkelse i gang på Kaupang. Starten ved å gå manngard over åkrene på Kaupang gård og det dukket opp mange funn, ikke minst perler.

Jeg synes det var spesielt hyggelig å bli kontaktet for å søke på dette spennende stedet. Selve utgravingene skulle begynne og en gledet seg. Dagen kom og flateavdekkinga skulle skje. Det var mange til stede og det meste skjedde i et høyt tempo – et kontrollert høyt tempo. Lederen for utgravingene var Dagfinn Skre. Med seg hadde han mange arkeologer som jeg hadde gleden av å bli svært godt kjent med og vi har truffet hverandre i mange arkeologiske settinger i ettertid. Området som skulle avdekkes var markert. Gravemaskinen var klar, jeg var klar og den erfarne, franske arkeologen Mathew var klar.

Jeg hadde min kjære White`s DFX. Avdekkinga med gravemaskinen ble gjort med 10 cm dybde av gangen. Hvis jeg fikk utslag, måtte jeg raskt bestemme meg. Var dette verd å bruke tid på å grave opp? En skal ha litt selvsikkerhet for å reagerer riktig under tidspress. Hver annen kvadratmeter som ble gravd opp, ble lagt i kjempestore sekker for å bli soldet i ettertid. Den andre kvadratmeteren lastet gravemaskinen opp i dumper for å bli kjørt på deponi. Det var selvfølgelig enorme masser en snakket om, og en hadde ikke kapasitet til å grave alt.

Dette store tempoet på framdriften var like effektivt som det var krevende. Vi gjorde en del fine funn. Gjenstandene vi kanskje hadde oversett i farta, ble funnet i soldet etterpå. Men gjenstandene som ble kjørt til deponi, ble etter at utgravingene var avsluttet, lagt tilbake og jordet ble igjen planert ut. Dette området ble deretter igjen gått over med metallsøker, og nye funn ble gjort. Jeg kommer tilbake til disse massene lenger ut i artikkelen.

Svartjorda på Kaupang var særdeles krevende å søke i. Mineraliseringa på stedet var helt ”håpløs” og stilte store krav både til metalldetektoren og brukeren av den. Den som har brukt søkeren under vanskelige forhold, vet hva jeg snakker om. Poenget er likevel at her var det mye verre. Små biter av sølvmyntene var nesten usynlige for søkeren.

Likevel ble det funnet en del mynter av arabisk opphav, både hele og som mindre biter. Som kjent var det jo sølvet som var det attraktive metallet i vikingetid.

Det dukket også opp andre gjenstander som fikk adrenalinet til å fosse. Standarduttrykket når noe ekstra, ekstra pennende dukket opp, var ”holy macaronny”. Jeg fikk brukt uttrykket noen ganger. Første gangen var kanskje da denne flotte gull gjenstanden dukket opp. Det var en spesiell opplevelse. Kanskje greit at vi aldri får vite hvor mye han som mistet den i sin tid har leitet etter gullet sitt. Kanskje han beskyldte noen for å ha stjålet det. Hva med slåsskampen etterpå…

I utgravingsfeltet dukket det også opp moderne dreneringsgrøfter. Disse ble også gått over med metallsøkeren. I den ene drensgrøfta ble det funnet en spydspiss. Spennende. Riktignok lå den ikke in situ, men det kan være viktig å sjekke drensgrøftene med metallsøkeren også. Massene der er jo fra stedet. Ikke minst synes jeg denne flotte øksa fortjente en fin plass i minnene mine. Den er så inderlig elegant og samtidig så veldig påvirket av at tidens tann etter tusen år i bakken.

Et avansert GPS system koplet opp mot data, var i bruk på stedet og nøyaktigheten var ned til 10mm både i høyde og flate. Det var også begrensninger i hvor mye som skulle graves ut. En skulle gå ”så dypt” og ikke lenger. Et sted fikk jeg et stort, spennende signal. Vi gravde forsiktig, men Matthew sa at gjenstanden lå for dypt og at vi ikke kunne ta den opp. Greit nok, men stedet og størrelsen ble markert med spiker. Alle ruter – eller kvadratmeter- hadde sitt nummer. Derfor sitter jeg igjen med en meget spent følelse av hva rute nr G 29857 en gang i framtiden vil vise oss!! Jeg tror det er en større sølvgjenstand.

Utgravingene forgikk over flere år. Vinteren kom og Kaupang er et flott skue også i den tida. Jeg fikk tilliten av å være vaktmann / vaktmester til anlegget i vintersesongen. Vårvarmen kom tilbake og sesongen var i gang igjen. Kaupang dekker et enormt område og det var mange steder som burde undersøkes.

Bornholmske Amatørarkeologiske Forening var blitt kjent for sine gode resultater fra metallsøking. Disse ble invitert opp og jeg ble kjent med en flott gjeng med dansker (selv om det bornholmske språket er verre en det fra Indre Sogn i Norge). Sammen gikk vi systematisk over jordene på Kaupang i regi av Kaupangundersøkelsene og det ble gjort en mengde flotte funn, fra arabiske mynter, fibulaer og deler av bruksgjenstander. Samtidig går en jo med blikket ned i bakken og jammen dukket det opp en del perler også.

Vi hadde mange fine opplevelser sammen. Bekjentskapet førte til at jeg ble medlem i Bornholmske og sammen har vi flere ganger også vært på Hedeby i regi av Schleswig Museum. Medlemskapet og de flotte vennene har virkelig beriket livet mitt. Det første året vi var sammen på Kaupang, var litt av en opplevelse, også fordi vi fikk et enormt regnvær. Ikke vanlig regnvær, men slikt som fosser ned i timevis og lager jordene om til gjørmehull. Funnposene rant nedover jordet og gjorde det hele til en helt spesiell opplevelse.

Et par kilometer nord for Kaupang hadde høvdingen som voktet stedet sin gildehall, på Husebyhaugen. Her ble det også gjort utgravinger. Det dukket opp en mengde med stein som var vanskelig å tolke. Dessverre dukket det i senter av haugen opp et stort hull- ei høydehoppsgrav. Stedlige gutter rundt 1950 hadde sitt treningssted her. Jeg fikk gleden av å gå over området med metallsøker og også her dukket det opp funn. Blant annet fant jeg her min hittil eneste saks fra vikingetid. Se bildet.

Året etter var både Bornholmske og jeg på plass igjen. Været var flott og langhelga gikk fort. Nye funn ble gjort og den faglige diskusjonen om søkeforhold var givende. Det er mye å lære når en går sammen med kollegaer med mye erfaring.

Vi var nøye med å dekke området så godt som mulig ved å gå parallelt i forhold til hverandre i hver vår sone. Funnene ble gravd opp og lagt i poser på stedet. Arkeologene målte inn funnene. Ekstra gildt var det når noen hadde gjort et uvanlig funn og vi flokket oss rundt finneren som fikk sin velfortjente beundring.

Men all denne moroa har sin ende. Funnene skulle det forskes videre på inne på Universitetet og det kommer nok flotte fagbøker om Kaupang etter hvert. En viktig konklusjon som allerede er kommet, er at Kaupang på grunn av sin infrastruktur, regnes som Norges første by.

Forskning har vist at det Kaupang eksisterte fra slutten av 700-tallet og inn i 900. På grunnlag av flatmarksgravene kan en anta at det døde 6-7 personer i året. Det betyr at det bodde 4-600 vikinger på Kaupang.

Massene som ble kjørt til deponi og de som også var soldet, ble kjørt tilbake da utgravingsstedet skulle fylles igjen. Vi gikk over disse massene også. Nye funn ble gjort. Kanskje noe av det var alt som var mistet gjennom flere år med utgravinger. Bildet viser noe av fangsten der jeg en lørdag formiddag brukte søkeren nettopp etter slike etterlatenskaper som kunne skade et gummihjul på traktoren.

Hva satt jeg personlig igjen med fra denne perioden på Kaupang?

Det viktigste var alle de flotte arkeologivennene jeg fant der. Mange av dem har jeg truffet ved flere anledninger i ettertid. Siden jeg bodde nær Kaupang, var jeg ofte ute for å se hva som dukket opp. Hver eneste gang jeg kom ruslende (forbi sperringene) nedover gangbrua, kom prosjektlederen Dagfinn Skre ut av kontoret sitt og tok seg tid til å forklare hva som hadde skjedd siden sist. Enten tok han eller forsker Lars Piløe meg med på omvisning. Det betydde mye for meg at jeg ble vist slik oppmerksomhet, og jammen tror jeg at jeg har lært litt også.

Jeg fikk veldig god kontakt med metallsøkervennene i Bornholmske Amatørarkeologiske forening. Siden har vi vært sammen flere ganger på Kaupangs motstykke Hedeby i Tyskland (Heithabu lå i vikingetidens Danmark).

Men jeg skal heller ikke underslå at det har vært moro med alle funnene som er gjort. Det har jo vært greit å kunne slå i bordet med sånt når en sitter i hyggelig lag om kvelden.

Samtidig er jeg veldig glad for at det aldri er enkeltpersoner på utgravinger som finner noe – det er VI – og jeg får være en av dem.

Arne Schau